Søkeresultat for: “
norske talenter til salgs
”
Andre har kjøpt det du leter etter
Sammenligne med tidligere solgte varer
Sammenligne med tidligere solgte varer
 |
JAN OLAV FORBERG - Buddha - signert linosnitt 49 ,- Solgt 13 år sedan På salg i 303 dager |
|||
| JAN OLAV FORBERG - BuddhaGalleripris: 800,Teknikk: Linosnitt Arkformat: 17 x 21 cm Motivformat: 13 x 16 cm Oppag:Bildet er signert Bildet kan hentes eller sendes som pakke. Jan Olav Forberg , f. 7 desemberJan Forberg er billedkunstner og driver eget galleri på Fredriksvern Verft i Stavern. Hans billeduttrykk er overveiende figurativt med vekt på lys/skygge, men han forenkler også uttrykket når motivet krever det. - Bevisstheten om vår forgjengelighet står sentralt i mitt kunstneriske prosjekt. Jeg har utviklet en ny teknikk, brent filt, der motivet modelleres frem av underlaget ved hjelp av blåselampe, og kommer til utrykk ved forkulling, i ulike bruntoner mellom sort og hvitt. Billedserien med indianermotiver tar for seg kampen for å overleve og frykten for utslettelse. Det handler om om bevisstheten om egen skjebne og dødens tilstedeværelse i livet, om at livskraft og sårbarhet er nøye bundet sammen. Jan Olav Forberg Utdannelse: Oslo tegne- og maleskole,Staffelimaleriets oppbyggning, videreutdannelseskurs for kunstnere, Statens Kunstakademi Litografikurs, Åsil Øverland, Norske Grafikeres Verksted Separarutstillinger: Galleri Høeg, LarvikArtoteket, Oslo Gruner-Village prisenGalleri Skagerak, TønsbergGalleri CorneliusGruppe og Kollektivutstillinger: Oslo KunstsenterOslo Bildene KunstnereThe 18th International Independent Exhibition of Prints i Kanagawa, JapanSmåbilde Biennale, Stavanger KunstforeningjBø Kunstforening, Nye talenterTelemarkutstillingen 1994, 1995, 1997, 1998, 1999,SørlandsutstillingenVestfold Bildende Kunstnere 1996, 1998,Statens Høstutstilling 1996,Festspillutstilling 1998, Juleutstilling 2000 2002 Larvik Kunstforening Sommerutstilling, Galleri Stadskleiv Telemarksfestivalenx10, ti Oslokunstnere stiller ut på Vestlandet, SandaneGalleri Hartvig, Oslo 1999,Galleri NK, Larvik Kunstforening, Eiker Kunstforening, Gjøvik Kunstforening, EKKOKongsvinger Kunstforening, Grimstad Kunstforening, Galleri Breien, Bø Kunstforening, Porsgrunn Kunstforening, EKKOSandefjord Kunstforening, EKKOGalleri Steen, vårutstillingenStipend: Vederlagsfondet stipendNorske Grafikeres FondGruner-Village prisen fra Oslo KommuneDebutantstøtteNorsk Kulturråd, UtstillingsstøtteNorsk Kulturråd, UtstyrstøtteLarvik kommunes kunststipendVederlagsfondet stipend Se flere gjenstander fra denne selgeren | ||||
|
Jacob B. Bull: Ole Pedersen Høyland 1. utg. 1910 100 ,- Solgt 13 år sedan På salg i 344 dager |
|||
| Hardback, navn og stempel inni. 1 ark halveis løsnet, et lite hjørne av et ark avrevet, ellers pen. Ole Pedersen Høiland (født 1797 i Bjelland i Agder, død 20. desember 1848 i Christiania) er kjent for en rekke innbrudd, blant annet i Norges Bank i januar 1835 og at han til tross for lange fengslingsperioder stadig greide å rømme. Han endte sitt liv ved å henge seg på cellen på Akershus festning. Historien om Ole Høiland er filmatisert i den norske spillefilmen Balladen om mestertyven Ole Høiland fra 1970. Innhold 1 Bakgrunn 2 PeriodenPå rømmenDomPå rømmen igjenKakstrykning iPå Akershus festning 8 Innbruddet i Norges Bank 9 Tilbake på Akershus festning nye rømninger kakstrykninger død 10 Personen Ole Høiland 11 Se også 12 Eksterne lenker Bakgrunn Ole Høiland ble døpt 24. februar 1797 i Grindheim kirke i Bjelland prestegjeld i dagens Vest-Agder. Faren var bonde Peder Olsen Høyland og moren var Gjertrud Gullovsdatter. Ole var eldst blant fire søsken, hans to søstre var den to år yngre Gunvor og den fire år yngre Åsa, og den syv år yngre broren Andreas. Familien solgte odelsgården Høyland og flyttet til Kristiansand rundt 1802. Faren Peder arbeidet da som «kjører». Både gårdssalget og det faktum at familien rundt 1816 står registert som boende i et hus tilhørende byens fattigkasse og sto under fattigvesenets forsorg, tyder på at det har vært svært dårlige kår i familien. Ole hadde i denne perioden fram til 1816 forskjellige jobber, som gjeter på gårdene Ugland og Egeland, gårdsarbeid på Knarrevig, og i hele tre år var han i tjeneste hos en prest Lassen på Tveit prestegård. PeriodenDen første saken mot Ole Høiland kom i 1816, da han i en alder av 19 år ble tiltalt for tilsammen 13 tyverier fra bønder på bybesøk, fra Tveit prestegård og Torsvik gård. Tyvegodset ble funnet i vedskjulet hjemme hos familien og besto av sølvtøy, mynter, lommeur, gull- og sølvsmykker, krutthorn, kniver og klær, til en samlet verdi av 88 speciedaler, et betydelig pengebeløp utfra datiden kriterier. Han ble arrestert 27. august og saken kom opp rett etter. Han innrømmet etterhvert forholdene. Dom falt 15. november og han ble dømt til straffearbeid i Kristiansand tukthus i to år, lovens strengeste straff etter tiltalen på grunn av de mange tyveriene. Han ble overført fra byens arrest til tukthuset 20. november, men allerede 18. desember rømte han ved å klatre over gjerdet bak utedoen mens vaktmannen ventet på ham på den andre siden. På flukt begikk han flere tyverier og 23. desember ble han igjen arrestert på gården Spilling i Vigmostad og tatt til avhør hos sorenskriveren i Mandal. Han ble sittende i arresten i Mandal til over jul. Men allerede 27. desember er han igjen på rømmen, han hadde funnet en nøkkel i arresten som passet til fotjernene og slik fått låst dem opp. Ved hjelp av bolten brakk han opp to dører. Denne gangen ble han tatt på gården Mosby i Oddernes, men da han skulle fraktes tilbake til Kristiansand, rømte han 4. januar og var på frifot en ukes tid. 13. januar var han tilbake i Kristiansand og påny avhørt 15. januar. Han fikk av sorenskriveren i Mandal en tilleggsdom på fire år for de innbrudd han hadde gjort mens han var på rømmen. Denne straffen skulle påbegynnes etter at straffen i Kristiansand var ferdig sonet. Etter dette satt Høiland i tukthuset i Kristiansand i nesten 1 1/2 år, fram til juni 1818, da han igjen rømte. Nå var han på frifot helt til 12. april året etter, da han ble pågrepet i Egersund. Under sakens behandling i Egersund, rømte han ytterligere tre ganger. Han ble til slutt sendt tilbake til Kristiansand. På rømmenKildene er tause om Høilands aktiviteter fram til våren 1822, da han rømte fra arresten i Stavanger. I juli samme år ble han arrestert i Kristiansand og under avhøret fortalte han om sine fluktruter hvor han hadde vært i både Risør, Larvik og Christiania. Det er avhørsprotokollene nedtegnet at Høiland ville påvise hvor han har gjemt tyvegodset, men han rømte igjen i midten av august. Det kan virke som om han gjennom denne samarbeidsviljen ønsket å kjøpe tid. Høiland ble ikke arrestert og avhørt før 10. desember i Kragerø, og så igjen i Arendal 23. desember, noe som kan tyde på at han var på frifot nesten hele dette året. I Arendal ble det nedtegnet at han ved arrestasjonen hadde redskaper som dirk, bor og sag, samt nøkler, gullkjede på to alen (ca 130 cm), mynter og flere ting som ble mistenkt for å stamme fra et innbrudd i Arendal uken før. Nyttårshelgen ble han overført til Kristiansand. DomMyndighetene ønsket nå å få Høiland dømt for alle innbrudd og dokumentfalsk, særlig av pass, da han måtte reise under skjult identitet. Det ble derfor en lang periode med avhør og innhenting av vitner og hele denne prosessen strakte seg helt til mai 1823. Da dom skulle avsies hadde Høiland igjen klarte å rømme, denne gangen ved å file over lenkene som festet ham til veggen og så fire seg ned fra gavlsåpingen på loftet ved hjelp av et opprevet laken. Byfogden kalte denne flukten som «halsbrækkende», den store høyden tatt i betraktning. To dager etter Høilands flukt falt dommen over Høiland, og han ble dømt til pisking, såkalt kakstrykning og fengsel på livstid, noe som den gang innebar straffarbeid. Etter anke ble dommen stadfestet både i Kristiansand stiftsoverrett 20 august og i Høyesterett 16. desember. Også foreldrene rammes ved at i forbindelse med etterforskningen av saken blir også deres hjem ransaket og de finner både kaffe, brunt sukker, en sølvskje, penger og en del annet som det er usannsynlig at de har kunne anskaffe på lovlig vis og de blir mistenkt for heleri. Faren, som nå er 60 år, hevder at pengene er tjent ved jord- og tømmerarbeid og at sølvskjeen og de andre gjenstandene er noe han har hatt i mange år. Moren, som nå er 50 år, hevdet etterhvert at hun fant kaffen og sukkeret i skogen, men ikke våget å fortelle dette til mannen. Ingen av dem nevner sønnen, som på denne tiden oppholder seg i skogen rundt Kristiansand, og det ble mistenkt at kaffen og sukkeret stammet fra et innbrudd på Gimle gård i området. Faren blir frifunnet, mens moren fikk fire dagers arrest som hun sonet i juli, for øvrig sammen med Gjest Bårdsen som satt arrestert her denne sommeren. På rømmen igjenMen Høiland var på frifot, det ble rapportert at han var observert på Frolands verk, hvor han hadde fått en smed til å lage innbruddsverktøy til ham. Han ble også observert på et vertshus i Porsgrunn. Først i november ble han arrestert på Jæren og etterhvert sendt fra Stavanger til Kristiansand. For å prøve å sikre ham ytterligere, ble han satt i den militære vaktarresten 28. november. Her ble han blant annet forhørt om et innbrudd hos lensmannen i Bamble og hans bevegelser mellom Porsgrunn og Brevik. Dette tyder på at han streifet over et meget stort område, med de begrensede kommunikasjoner datiden hadde til rådighet. Det er grunn til å tro at han beveget seg i stor grad til fots. Kakstrykning iDommen fra 1823 bestemte at Høiland skulle i tillegg til livstidsstraffen også piskes. Dette ble kalt kakstrykning, etter den pælen, eller kaken de ble bundet til. Piskingen ble utført av en bøddel som ga 27 slag på bar rygg. Ved en kgl.res. av 24. februar 1824 ble det befalt at denne straffen mot Høiland skulle gjennomføres. Byfogden tilkalte militær assistanse. Lørdag 20. mars 1824 ble piskingen gjennomført som planlagt. På Akershus festning Samme dag som Høiland ble pisket skrev byfogden til lensmannen i Bamble om at Høiland skulle overføres til slaveriet på Akershus festning, og at lensmannen kunne avhøre ham om innbruddet i Bamble på veien. Lensmannens frastjålende eiendeler ble sendt sammen med Høiland og følget. Byfogden presiserte at Høiland var en svært farlig mann som måtte bevåktes på det strengeste. Han finner det blant annet nødvendig å rapportere at de hadde funnet «endog på hans hemmeligste Lem bundet fast en Kniv der indeholdt forskiellige Instrumenter, saasom Saug, Boer etc». Samtidig skrev byfogden i Kristiansand til Akershus kommandantskap om at kakstrykningen var utført og at han nå ble overført Akershus festning, under den strengeste militære bevoktning. Vaktlederen hadde fortalt om hans «udmærkede Færdighed i at løse sig af sine Jern». Høiland satt syv sammenhengende år på slaveriet på Akershus festning under svært primitive forhold. Men i juni 1831 var han sammen med noen andre innsatte på et utearbeid, og de klarte å stjele en båt og rodde alt de klarte over til Nesodden. Etter et halvt år på frifot, ble Høiland igjen arrestert og sendt tilbake til Akershus festning. Det er en Ole Vidste som fulgte Høiland tilbake til slaveriet, og da Høiland tre år senere igjen klarte å rømme, søkte han ly som den samme Vidste som da hadde sluttet i tjenesten. Han bodde i en liten stue nord for Torshov og Høiland bodde i kjelleren hvor nedgangen var skjult under bunnen av et skap. Her planla Høiland sitt dristigste kupp, nemlig innbruddet i Norges Banks filial i Christiania. I planleggingen produserte han nøkler, dirker og annet utstyr han trengte for å komme igjennom de syv stengte dørene i Norges Bank. Innbruddet i Norges Bank Høiland hadde rekognosert fire kvelder og sett og memorert hvordan den store hovednøkkelen med hele 14 hakk til hovedporten så ut. Så dro han hjem til kjelleren til Vidste og produserte en kopi etter hukommelsen. Han fikk også tatt en avstøping i bek av nøkkelhullet. Høiland valgte den stille tiden i jula for å komme seg inn i banken, og han bestakk brødrene Hans og Peder Olsen som gikk streifvakt utenfor banken i jule- og nyttårshelgen dette året med kommende 500 speciedaler for å få dem til å se en annen vei når han plystret et spesielt signal slik at han kunne komme seg igjennom hovedporten. Han måtte gjøre flere forsøk på å komme inn i i hvelvet, men låste omhyggelig etter seg hver gang for at det ikke skulle bli oppdaget at han hadde vært inne. Han hadde problemer med å få låst opp den siste døren, og måtte hjem og file på dirken flere ganger til den tilslutt passet. I nyttårshelgen kom han inn i hvelvet, og fikk med seg den svimlende summen avspeciedaler i en sekk og igjen låste omhyggelig etter seg slik at det skulle gå lengst mulig tid før innbruddet ble oppdaget. Han stolte ikke helt på Vidste, og gjemte delsummer flere steder og flakket en stund rundt før han søkte tilflukt hos en familie i Lier, hvor han ble arrestert den 21. januar. Av de stjålne pengene kom de fleste etterhvert til rette, men fortsatt er det ikke kjent hvor det ble av de siste,5 speciedalene. Tilbake på Akershus festning nye rømninger kakstrykninger død Høiland ble straffet hardt for sitt uvanlige innbrudd. Igjen ble han dømt til kakstrykning, denne gangen på Vippetangen med hele byen som tilskuere. Høiland nærmet seg på dette tidspunktet 40 år, og straffen tok så hardt på at han prøvde å begå selvmord. Han ble satt i et trebur i Kronprinsens Kruttårn på Akershus Festning og ble en severdighet i byen. Utenfor gikk det vakt døgnet rundt. Han prøvde igjen å rømme i november 1837, men ble tatt og atter kakstrøket. Men snaue to år etter, i september 1839 rømte han igjen og det ble stor oppstandelse i byen. Han hadde klart å smugle redskaper til cellen slik at han kunne sage seg igjennom gulvet og grave seg gjennom den mer enn to meter tykke grunnmuren av stein. Alt arbeid måtte gjøres om natten, og uten klær slik at ikke skittent tøy skulle avsløre ham. Arbeidet tok hele sommeren. Etter å ha kommet seg gjennom grunnmuren på Kronprinsens kruttårn og ut i fangegården, klarte han å komme seg opp på festningsmuren. Der prøvde han å klatre ned, men mistet taket og falt 10 meter. Han knuste både kjeven og beinet. Dette ble hans siste flukt. Denne gangen var han på frifot i hele tre år. Han flakket rundt flere steder, men ble til slutt tatt etter at han var blitt anmeldt av familien han bodde hos på Konnerud ved Drammen. De hadde latt seg friste av den høye dusøren, men ble i stedet straffet for å ha skjult ham så lenge. Familien holdt dessuten på å bli lynsjet av befolkningen, for Høiland var blitt en kjent og populær mann slik han utfordret myndighetene, med sine 13 fengselsrømninger og innbruddet i Norges Bank. Det var en syk og nedbrutt 45-åring som ble sendt tilbake til slaveriet på Akershus. Han følte seg sviktet av folk han trodde var hans venner; de ville bare ha stadig mer penger for å hjelpe ham. Han søkte etter en stund den nye kongen Oscar I om benådning, men søknaden ble avslått. Han mistet livsgnisten. Den 20. desember 1848 barrikaderte han døren til cellen og klarte å henge seg før vokterne fikk brutt opp døren. Personen Ole Høiland Det finnes ingen avbildninger av Høiland, og omtalen av ham er fra etterlysninger. Et ofte gjengitt fotografi som angivelig skal forestille ham, anses for å være portrett av en annen fange. Ole Høiland omtales som høy, 65,5 tommer eller 171 cm. Han blir videre omtalt som «rank af Væxt og af et godt Udseende». Han hadde blå øyne og lyst hår, et arr på høyre skinnelegg og flere på hendene. Arrene skyldtes nok hånd- og fotlenkene han hadde båret, og også kommet seg ut av. Han hadde også antagelig varige deformasjoner i ansiktet etter å ha knust kjeven da han falt ned på utsiden av festningsmuren på Slaveriet på Akershus under den berømte flukten fra Kronprinsens Kruttårn 1839. Den folkelige omtale av Høiland er nok noe idylliserende, han fikk etterhvert en slags helteskikkelse i hvordan han som en mann av folket utfordret øvrighetspersoner og de offentlige strafferettssystemer. Når man følger hans fotspor finner en at han ofte fikk skjul hos kvinner. Dette bygger opp under bildet av en livsglad, kvinnekjær fri fugl som ingen kunne fange og som pekte nese av maktpersonene. Samtidig finnes det ikke rapporter om at han stjal fra andre enn de rike og priviligerte. Dette egger den folkelige fantasi om en Robin Hood-skikkelse. Dette inntrykket forsterkes i filmen fra 1970. Her framstilles han blant annet som en ennå ung mann når han tar livet av seg, mens han i virkeligheten var over 50 år da dette skjedde. Det kan slås fast at Høiland både var en svært fingernem og kreativ person, som til slutt ble knust av et primitivt rettspleiesystem. Datidens rettspleie gjorde at han tidlig i livet var fortapt og ikke hadde noe å tape på å bruke sine talenter til å gjøre nye innbrudd, han hadde knapt noe valg. Det er interessant at han under soningen på Akershus skrev en slags selvbiografi i form av dikt. Også Henrik Wergeland ble som så mange andre i samtiden fascinert av Høiland, og skrev under pseudonymet Ola Graagut to lengre dikt om Høiland, et i 1836 og det neste i 1839. Se flere gjenstander fra denne selgeren | ||||
