Søkeresultat for: “
finn kalvik lille persille kassett til salgs
”
Andre har kjøpt det du leter etter
Sammenligne med tidligere solgte varer
Sammenligne med tidligere solgte varer
 |
Finn Kalvik - Lille Persille - Kassett 30 ,- Solgt 13 år sedan På salg i 342 dager |
|||
| Vokalist, gitarist, komponist og tekstforfatter, f. 30.04.1947 i Ringebu. Finn Kalvik må regnes blant de viktigste visekunstnere i Skandinavia. Han er en artist med en distinkt gitarstil og en innbydende, lett gjenkjennelig sangstemme. Melodiene hans har en iørefallenhet som på sitt beste vitner om både høy melodisk teft og strenge krav til kvalitet. Musikalsk har Finn Kalvik klart å forene popmusikkens iørefallenhet med visekunstens sarte skjønnhet. Finn Kalviks karriere har i perioder fortonet seg som en tur med livets store berg-og-dalbane. Han har opplevd utrolig suksess, men har også fått føle nådeløse nederlag på kroppen; fra å være genierklært det ene øyeblikket til å bli latterliggjort det neste. Men Finn Kalvik har alltid klart å vende styrket tilbake når selv de mest trofaste tilhengerne har vært fristet til å avskrive ham, noe som må tilskrives hans urokkelige tro på seg selv og sitt talent. Finn Kalvik tilbrakte sine fem første år i Fåvang i Gudbrandsdalen før familien flyttet til Grorud i 1952. Under gymnastiden ble han kjent med viseklubben Dolphin, og miljøet der ble avgjørende for Kalviks valg av levebrød. Han ble straks et midtpunkt, spesielt pga. sin gitarstil som var inspirert av bl.a. britene Bert Jansch og Donovan, og i en kort periode ble han kalt Finnovan. En rosende konsertanmeldelse av Stein Dag Jensen i 1969 fikk platebransjen til å våkne. Finn ble ringt opp av Arve Sigvaldsen i selskapet RCA, og debuterte samme år med singlen «Finne meg sjæl». Denne visa er på mange måter Kalviks credo: Han er en artist i stadig søken, både etter meningen med livet og sin egen plass i det. Det ble med den ene singlen på RCA. Ny platekontrakt ble tegnet med Nor-Disc i 1971, og samme år kom hans første album, Tusenfryd og grå hverdag . Her fremsto Kalvik som en visesanger som også var en dyktig tonesetter av andres dikt. Han klarte å skape nye dimensjoner i dikt som «Måken» av André Bjerke og «To tunger» av Inger Hagerup. Begge diktere uttrykte stor begeistring for Kalvik, og spesielt samarbeidet med Hagerup avstedkom mange gode viser. De to var knyttet til hverandre i et nært samarbeid helt frem til Hagerups død i 1985. Den mest kjente visa på albumet var likevel «En tur rundt i byen», en norsk versjon av Ralph McTells «Streets Of London». I sin versjon klarte Kalvik å gjøre visa universell; der McTell hadde sunget spesifikt om London, sang Kalvik om samfunnets tapere i en hvilken som helst by. Stein Robert Ludvigsen var produsent for Kalviks debutalbum, og blant musikerne var ? Lillebjørn Nilsen , Nils Petter Nyrén, Brynjar Hoff og Arild Andersen. Ludvigsen var også produsent for Kalviks andre album, Finn: (1972), hvor artistens alter ego Karl Finnvik åpnet menyen med «Samfunnshus blues». Lillebjørn Nilsen og ? Øystein Sunde hadde sentrale roller på platen. De tre trubadurene turnerte på denne tiden med forestillingen Det viser seg , og to eksempler på samarbeidet kunne høres på «Mang en søvnløs natt» og «Rekk dine barn en hånd» (en norsk versjon av «Teach Your Children»). Hele fem av albumets tolv viser var med tekster av Inger Hagerup. En trilogi av sterke viseplater ble fullført med Nøkkelen ligger under matta i 1974. Albumet åpnet med «Elva», en norsk versjon av John Martyns «The River», og inneholdt fire dikt av André Bjerke og to av Inger Hagerup. Kalvik var selv produsent sammen med Arild Andersen, og blant musikerne var Andersen, Pål Thowsen, Jon Christensen, ? Steinar Ofsdal , ? Jon Eberson og Øystein Sunde. Kalviks neste utgivelser var to singler; først «Feriebrev» (1974) og dernest «Ride ranke» (1975), en norsk versjon av amerikaneren Harry Chapins tankevekkende sang «Cats In The Cradle». Kalviks norske tekst ble innlemmet som pensum i skolen. To nye album fulgte i 1976; To tunger var en samleplate med Kalviks tonesettinger av Inger Hagerups dikt, mens Fyll mine seil var produsert av tyskeren Manfred Eicher (eier av plateselskapet ECM). Samarbeidet med Eicher resulterte i en jazzpreget plate, der Kalvik ble akkompagnert av en kvartett bestående av Bobo Stenson, Jon Eberson, Arild Andersen og Svein Christiansen. Blant materialet var Paul Simons «The Boxer» («Bokseren») og Elton Johns «Your Song» («Sangen til deg»), samt tonesettinger av André Bjerke, Astrid Tollefsen, Gunnar Reiss Andersen og J. R. R. Tolkien. Nederst mot himmelen (1977) var Kalviks første popalbum, og signaliserte således en ny epoke i artistens karriere. Produsent var Håkon Graf, og blant deltakerne var Graf, Jon Eberson og Radka Toneff. Kalviks første tiår som plateartist ble oppsummert på samlingen Finn Kalviks beste i 1978, der «Finne meg sjæl» ble inkludert i en nyinnspilling. Samleplaten ble gjenutgitt to år senere med nytt omslag og ny tittel: Finns Beste . Under en av sine mange opptredener på visefestivalen i Västervik i Sverige ble Kalvik kjent med Benny Andersson og Björn Ulvaeus fra ABBA. De innledet et nært vennskap, og i 1979 sa Andersson ja til å være produsent og arrangør for Kalvik. Midt i den mest hektiske perioden til ABBA skapte Kalvik og Andersson to album som er blitt stående som milepæler i norsk populærmusikk: Kom ut kom fram (1979) og Natt og dag (1981). De to platene solgte til sammen overi Norge, og de inneholder mange av Kalviks beste og mest kjente innspillinger. Blant dem er «Alle som blir igjen», som opprinnelig var en instrumental av Elton John («Song For Guy»), tilegnet en unggutt som mistet livet i en mopedulykke. Kalvik fikk, via Andersson, tillatelse av Elton John til å sette tekst til melodien, forutsatt at den handlet om guttens død. Flere av de andre sangene var komponert i samarbeid med den svenske artisten Ted Gärdestad. To av sangene fra Kom ut kom fram tittelkuttet og «På flukt» ble utgitt på en single for det britiske markedet i 1980. I sine engelskspråklige versjoner het de «Wake Up To Love» og «On The Run». Musikerne på de to albumene var for øvrig de samme som ABBA benyttet seg av, pluss Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad. Det hører med til historien at Andersson sa nei til en rekke lukrative tilbud fra utlandet i denne perioden, bare fordi han satte så stor pris på å jobbe sammen med Kalvik. En liten malurt i begeret var det at «Aldri i livet» havnet sist i Melodi Grand Prixmed 0 poeng. Men Kalvik lo sist: Kort tid etter Grand Prix -finalen gikk den engelske versjonen av sangen, «Here In My Heart», til topps på Europatoppen! Mannen som skrev den engelske teksten var for øvrig Ralph McTell, artisten som i sin tid laget «Streets Of London» («En tur rundt i byen»). Kalvik og ABBA-bassist Rutger Gunnarson var produsentene på den tredje LP-en innspilt i Polar studio; Tenn dine vakre øyne (1982). Denne hadde ikke samme kvaliteter i låtmaterialet som forgjengerne, og fraværet av Andersson var merkbart. Salget svarte da heller ikke til forventningene, og albumet markerte starten på en nedtur for Finn Kalvik. Han svarte i første omgang med singlen «Den siste viking», som ble den siste produksjonen utgitt på selskapet Polar. Så fulgte albumet Det søte liv (1984), igjen innspilt i Stockholm med svenske musikere, denne gang med Lasse Wellander som medprodusent. Platens tittel hadde en dobbel betydning; den hentydet til det å «være på livet», men artisten selv understreket at det egentlig dreiet seg om å dyrke selve livet. Det var plass til både lyse og mørke sider ved livet i de nye sangene, og i tekstene sine var Kalvik mer lekende enn før. Likevel ble dette bunnpunktet i hans karriere, kommersielt sett. Kalvik startet arbeidet med en hel LP basert på Inger Hagerups barnerim i 1985. En forsmak ble sendt ut i form av singlen «Sommerøya», og albumet Lille Persille fulgte i 1986. Da var forfatteren død, og albumet ble således en fin hyllest fra Kalvik. Året etter deltok han nok en gang i den norske Grand Prix -finalen med «Malene», en sang til sin datter. Nå hadde Kalvik bosatt seg i landflyktighet på Lanzarote, hvor sangene til Livets lyse side (1988) ble til. Platen ble innspilt i Kristiansand og Oslo med en rekke studiomusikere, deriblant Alf Emil Eik, Bjørn Ole Rasch, ? Kari Iveland , Elisabeth Moberg, ? Ole Edvard Antonsen , spelemannen Sven Nyhus og svensken George Wadenius. Produsenter var Kalvik og Arve Sigvaldsen. Tittelkuttet ble en ny favoritt, men igjen var salget skuffende lavt i forhold til forventningene. Første steg i retningen av et comeback fant sted i 1991, da Øystein Sunde tok rollen som produsent og medmusiker på albumet Innsida ut . Dette ble Kalviks muntreste plate, men kanskje også hans minst representative. Mange av sangene hadde mer til felles med Sunde enn med Kalvik selv. Og som for å understreke dette, var en av sangene en selvironisk kommentar til «Finne meg sjæl» komponert av Sunde! Albumet markerte likevel en klar opptur for artisten Finn Kalvik, og det store comebacket var et faktum i 1993 med den doble samlingen Fra A til nÅ 40 beste som passertei salg. Sommeren 1995 dro Kalvik på nytt til Sverige for å spille inn plate. I egne hender var produsert av Tony Thorén, og blant deltakerne var den svenske artisten Peter LeMarc. Platen ble godt mottatt, og det kom derfor overraskende på artisten og hans publikum at navnet Finn Kalvik snart skulle bli synonymt med offentlig mobbing. Det populære TV-programmet Åpen Post på NRK1 laget et fast innslag kalt «Finn Kalvik-nyhetene» i sine ukentlige sendinger, og poenget var at det aldri var noe nytt å melde. Underforstått: Finn Kalvik var passé. Det hele endte med et møte på TV2 mellom programlederne og Kalvik, hvor artisten fikk en uforbeholden unnskyldning. Etter nesten fem års stillhet på platefronten, vendte Finn Kalvik sterkt tilbake i 2000 med albumet Imellom to evigheter . Igjen var det livet som var i fokus denne korte tiden vi tilbringer mellom de to evighetene før vår fødsel og etter vår død. Produsenter var Tomas Siqveland, ? Ole Evenrud og Stein Berge Svendsen. Den store slageren herfra ble «Trøstevise», et nytt samarbeid mellom Kalvik (tekst) og Andersson (melodi). Sangen ble fremført i duett med Cajsa Stina Åkerström, og dermed var ringen sluttet for Kalvik. Cajsa Stina er datter av den svenske visekunstneren Fred Åkerström, og det var Fred som fikk Finn til Sverige første gang i 1972. I kjølvannet av albumet ble Kalviks sju første album relansert på CD, både enkeltvis og i boksen Finn Kalvik(2001). I august 2001 dro Kalvik til Praha for å gjøre innspillinger med Praha Filharmoniske Orkester. 16 av hans mest kjente sanger ble innspilt og utgitt under den treffende tittelen Klassisk Kalvik i mai 2002. Flere gjester deltok: Cajsa Stina Åkerström sang duett på «To tunger» og «Lilla vackra Anna», mens trioen Kalvik, Sunde og Nilsen gjorde reprise på «Mang en søvnløs natt» fra 30 år i forveien. CD-heftet fungerte som en minnebok, med mange fotografier og kommentarer til sangene. Produsent for albumet var Stein Berge Svendsen, og nok en gang kunne artisten notere seg en salgssuksess:og platinatrofé. Suksessen gjorde sitt til at en begeistret Finn Kalvik lovet å lage en eventuell Klassisk Kalvik 2 i Norge med ? Kringkastingsorkesteret . I tillegg til sin lange karriere som plateartist og turnerende visesanger, har Finn Kalvik i de senere årene også fremstått som billedkunstner. Han åpnet sin første egne utstilling på Weidemannsamlingen på Ringebu i 2001. | ||||
|
FINN KALVIK-.LILLE PERSILLE. 50 ,- Solgt 13 år sedan På salg i 342 dager |
|||
| OK KASSETT.Se flere gjenstander fra denne selgeren | ||||
